Anmeldelse: Deep Purple i Oslo Spektrum gjør akkurat nok

Terningkast: svak 4 av 6 Dodge-vaner

Det sier litt om gjennomsnittsalderen når Oslo Spektrum bare har sitteplasser. Det var mye grått hår og mange måner i salen onsdag kveld, men den var tilnærmet full. Deep Purple har spilt i Norge siden 1970, og folk kommer fortsatt.

Først: Jayler

Kvelden ble innledet av Jayler, fire unge menn i begynnelsen av 20-årene fra West Midlands i England. Bandet ble startet etter en åpen scene i 2021, og navnet er satt sammen av fornavnene til vokalist James Bartholomew og gitarist Tyler Arrowsmith. Debutalbumet «Voices Unheard» kom i mai.

De blir ofte sammenlignet med Led Zeppelin og Greta Van Fleet, og det er forståelig. Gongen bak trommesettet sier sitt. Det låter gammelt og godt, men det minner vel mye om andre nostalgiband, og låtmaterialet når ikke helt opp. Det blir litt forglemmelig. Først når de tar en cover av Black Sabbaths «War Pigs», løfter nivået i salen seg en anelse. Vel nok om Jayler.

Knallstart

Deep Purple gikk på scenen nøyaktig kl. 21. Åpningen var litt Star Wars-inspirert, med Gustav Holsts «Mars» fra «Planetene» på bånd. Det er ingen tilfeldighet at det minner om Star Wars, for John Williams lånte mye fra nettopp «Mars».

Så kom «Highway Star», og det var en knallstart på konserten. Ian Gillan imponerte med sterk vokal, og han lå langt fremme i lydbildet. Han ser eldre ut og høres eldre ut, men han låter ekstremt bra for alderen. Merkelig nok merker man at han er 81, og samtidig ikke.

Pause etter tre låter?

Så kom det som skulle prege kvelden. Allerede etter tre låter presenterte Gillan gitaristen Simon McBride, kødde med sin egen alder og spurte etter en sykepleier. Resten av bandet forsvant av scenen, unntatt trommeslager Ian Paice, og McBride fikk gitarsoloen for seg selv. Den satt som ei kule, men den kom veldig tidlig. Må bandet ha pause allerede etter tre låter?

Det er beintøft for et band, og særlig for en vokalist i den alderen, å spille to kvelder på rad. Det gjør Deep Purple hele tiden. Europaturneen har 37 konserter på knapt to måneder, nesten alltid to kvelder på rad, så en fridag, så to nye. Torsdag står de på scenen i Scandinavium i Göteborg. At de bygger inn pustepauser er forståelig, og det er nok også grunnen til at «Child in Time» med de høyeste skrikene ikke har vært spilt live siden 2002. Men pausene stjeler mye av trøkket.

«Arrogant Boy» fra det nye albumet «Splat!» ble møtt med dørgende stillhet blant månene og det grå håret. Gillan dro fram munnspillet på «Diablo», og så kom en ny solo, denne gangen på tangenter med Don Airey. Igjen ble scenen tømt, og bare Ian Paice ble sittende igjen. Under en lang tone fikk Airey servert et glass vin, før tonene til «Lazy» satte i gang.

Ikke så mange vokallinjer

«Lazy» hadde en lang intro, og låten satt godt. Men etter 35 minutter har Gillan ikke levert så mange vokallinjer. Det han leverer, leverer han derimot imponerende godt. Det var heller ikke det store sceneshowet. Gillan la ikke mange metrene på scenen, og det var lite kontakt med publikum gjennom hele kvelden. Lys og storskjerm gjorde mye av jobben, men lyden og bildet på skjermen var imponerende dårlig synkronisert.

Det var gitaristen som bar mye av showet. McBride er 47, og han var ikke født da «Smoke on the Water» kom ut. Han kom inn for Steve Morse i 2022, og han trenger ikke lenger bevise noe.

«Sometimes I Feel Like Screaming» ble en pissepause-låt. Heldigvis satt jeg nær doen, så jeg gikk bare glipp av 30 sekunder. Etter den nye «Sacred Land» fortalte Gillan om den overvektige katten sin, før «Lazy Sod», altså «lat slask». Kanskje var det en kobling. Det eneste som beveget seg i salen, var folk på vei til doen. Men applausen kom.

Dovregubben og stålkontroll

Så kom kveldens tredje solo. Airey sto alene på scenen, og denne gangen gikk også Paice av. Det ble spredt trampeklapp for noen klassiske innslag, og da «I Dovregubbens hall» dukket opp, fikk Oslo sin egen hilsen. I Stockholm to dager før fikk svenskene ABBA.

Etter en psykedelisk intro kom «Perfect Strangers». Det er en knallåt, og den var perfekt. Gillan hadde stålkontroll. Fra «Space Truckin'» kom klassikerne som perler på en snor, og Ian Paice imponerte. Trommeslageren har en utsatt plass i et rockeband, særlig når man nærmer seg 80. Paice er 78, han fikk et lite slag i 2016, og han er den eneste som har vært med i alle utgavene av Deep Purple siden 1968.

Endelig allsang

Så kom «Smoke on the Water», og salen tok av for alvor. De første stolradene reiste seg og klappet, og mobilene med lommebokdeksel kom fram for alvor. Låten satt som om den kom rett fra øvingslokalet i 1971. Det ble kveldens første allsang, og to stykker foran meg reiste seg uten at de skulle på do.

Under bonuslåten «Guinnesis» begynte de første å trekke mot utgangen. Synd for dem, for da kom «Hush», bandets aller første hit fra 1968, og for en låt! Ian Paice er den eneste på scenen som spilte på originalen. «Black Night» rundet av en hyggelig kveld.

Dommen

Bandet er tight, og det låter bra. McBride bærer mye, og Gillan låter godt der han skal. Men med tre soloer og drøye halvannen time på scenen føles det litt tynt, selv for gutter i en anselig alder. Det etterlatte inntrykket er at de gjør akkurat nok til å forsvare at bandet fortsatt er på veien.

Terningkast: svak 4 av 6 Dodge-vaner

Les også forhåndssaken om bandet, setlista og Deep Purple i Norge siden 1970, og stem på bandets beste låt der. Var du i Spektrum? Send oss inntrykkene dine på post@turnebussen.no.