DumDum Boys i Oslo Spektrum: Best når det er rett i trynet

Første gang jeg så DumDum Boys, var på russetreffet på Hellerudsletta i 1992. Lørdag kveld sto jeg rett ved scenekanten i Oslo Spektrum og lurte på én ting: Hvorfor er det bare jeg som har blitt eldre? Bandet låter jo akkurat som den gangen.

Konserten het XL, romertallet for 40, og det var jubileumsfest for et av norsk rocks mest seiglivede band. Og det var godt med folk, både på gulvet og opp gjennom tribunene. Et blandet publikum, fra dem som har fulgt bandet fra starten, til langt yngre fans.

Ungdommelig sjarme fra Villskudd

Først ut var Villskudd, seks unge menn i dress og sløyfe. De gjorde sitt beste for å varme opp salen, og med en god porsjon ungdommelig sjarme fikk de det til. Fra scenen fortalte de at de skal være med på hele turneen. Det fortjener de.

Hells Bells og hit på hit

Så gikk teppet med den store XL-en, og DumDum Boys åpnet med «Enhjørning». Følg med på introen: Turnébussen har fått vite at det er de originale bjellene fra AC/DCs «Hells Bells» som ringer. Gitarist Kjartan Kristiansen er en stor AC/DC-fan.

Deretter kom «Mitt hjertes trell» og «Fritt fram», og allerede da var hitparaden i gang. Gutta koste seg synlig, lyden var god der jeg sto, og det låt blodtight. Og Kjartan … for en gitarist.

Det beste av alt: Per Øivind «Prepple» Houmb maste ikke mellom låtene. Personlig orker jeg ikke vokalister som har for mye på hjertet mellom sangene. Her fikk vi bare låt på låt, sunget som om det var 1992. Takke faen for det, som det så treffende heter. Og den kom like etterpå.

Da Prepple endelig sa noe, var det med selvironi: De var punkere, men solgte seg til storkapitalen. Så kom «En vill en», og Spektrum begynte å løfte seg. Tekstene står seg som poesi, også etter 40 år.

Bak forhenget

Konserten hadde tre faser. Den første var rett-i-trynet-rock'n'roll. Den andre kom da et forheng gikk ned, og bandet spilte «Tyven tyven» bak et gjennomsiktig teppe, med en mer psykedelisk intro.

Teppet ble hengende også under «Tusen etasjer høi», og her ble det kanskje litt i overkant innadvendt. Mobilene kom fram. Jeg savner egentlig lighterne. Stemningen falt en anelse, til «Englefjes» ga oss kveldens første allsang.

Så tok bassist Aslak Dørum fram nidstanga mot Jens Stoltenberg, og «Kald dag i helvete» ble tilegnet ham. Publikum jublet. Der kom punken fram igjen.

Kabaret foran det røde forhenget

Den tredje fasen var nærmest kabaret. Foran et rødt fløyelsforheng byttet bandet roller: Prepple satte seg bak trommene, og Kjartan tok mikrofonen på «Perfekt». Villskudd kom også opp på scenen.

Jeg har full forståelse for at et band vil vise fram bredden etter 40 år. Men tidvis ble det litt for innadvendt. Vi vil jo gjerne være med på festen. Det var jeg ikke alene om å mene: En fan som har fulgt bandet siden 80-tallet, syntes showet var litt strigla. DumDum Boys er best når de er rølpete rock'n'roll.

Spektrum på festen igjen

Og så kom festen tilbake. «Blodig alvor» føltes akkurat som tittelen, og med «Slave» var vi fanget igjen. Da «Lunch i det grønne» kom, var hele Spektrum med på festen igjen.

Under «Møkkamann» røk den stripete genseren. Nå var bandet et rett fram rock'n'roll-band igjen, og «Boom boom» traff som en knyttneve. Prepple bemerket tørt at når folk begynner å kaste klær opp på scenen, er det på tide å gå hjem.

Ekstranumrene

Det ble ikke helt hjem ennå. I ekstranumrene lavet snøen ned over «Stjernesludd», mobilene kom fram igjen, og Prepple var tilbake i en rød T-skjorte. Den røk også.

Så kom «Splitter pine», for en låt. En liten funfact: Torstein Flakne, kjent fra Stage Dolls, spilte på studioversjonen av låta. Det har han fortalt om i AC/DC-podcasten Let There Be Pod.

Helt til slutt: «Metallic hvit». Den er min store favoritt, og den var en perfekt avslutning.

Dommen

Etter drøye to timer var det over. På sitt beste og enkleste er dette en konsert til seks Dodge-vaner. Når DumDum Boys bare plugger inn og spiller, er det få band i Norge som kan måle seg med dem. Men de seige og innadvendte partiene trekker ned. Da faller jeg av.

Fem vaner blir det likevel. Og neste gang jeg ser dem, har jeg sikkert blitt enda eldre. Bandet kommer til å låte som i 1992.

Flere bilder fra kvelden